Veien fra zen til overveldelse kan være kort. Kanskje særlig når man har autisme, ADHD, eller jobber med å bearbeide traumer.

Veien fra zen til overveldelse kan være kort. Kanskje særlig når man har autisme, ADHD og/eller man jobber for fullt med å bearbeide traumer.

Akkurat her og nå kommer et spontant innlegg som følge at jeg ser at ADHD og autisme fremdeles, selv av smarte mennesker som selv har diagnosen, skrives frem som en utviklingsFORSTYRRELSE.

Ordet utviklingsforstyrrelse resonnerer ikke med meg.

Jeg tenker heller om det som «a different wiring» –
en litt annerledes måte å være skrudd sammen på.

Det kan selvfølgelig være en utfordring for nevrotypiske å forstå meg som nevrodivergent (og jeg dem), men det at autisme og ADHD kan føre til sykdom og hjelpebehov (og tilleggstilstander som fibromyalgi, ME, stiv nakke, migrene, søvnvansker og what not), det er, slik jeg ser det, et resultat av avvisning.

Avvisning i oppveksten,
avvisning på skolen,
avvisning på stadig flere områder i livet
mens man selv kjemper for å passe inn,
tilpasse seg,
please,

-kan du like meg nå?

Så følger problemene ved medisinering som over tid skaper bivirkninger og ytterligere fremmedgjøring – til man evnt. ender opp med en selvfølelse som er så lav av den får plass under skosålen…

🌿🌿🌿

Aksept. Raushet. Og bearbeiding av ens små og større traumer er det vi trenger nå.

Dette er viktig for oss som har tatt på oss/ fått tildelt diagnoser, ja, men like viktig for behandlerne – psykologene, psykiaterne, spesialpedagogene, sosialarbeiderne
(de alternative behandlerne har ofte tatt reisen innover i sitt indre landskap);

Den emosjonelle kompetansen til behandlerne i det offentlige hjelpeapparatet er ofte lav, dessverre,
dette blant annet som et resultat av silotenkning i utdanningene –
og frykt for å gå inn i sitt eget grums.

Har man ikke vært der selv,
så er det helende rommet man kan tilby forsvinnende lite.

🧡🧡🧡

Men det er håp for alle som har vilje til mot.

🧡🧡🧡