Mitt hjerte,
allerede såret og på vakt,
gikk i dekning
da jeg som tiåring ble kastet på dyp sjø.
Et lukket blåskjell
vernet seg mot en utrygg verden
med polert skall,
en blankskurt fasade
som reflekterte det de voksne ville se.
Blaff av følelser
ble raskt børstet bort –
som uønskede smuler etter kveldsmaten.
Kun vage ekko
av den indre uroen
kom til overflaten,
som øreverk,
dårlig syn,
en løs venstreankel med stadige overtråkk,
sting i magen,
likfingre og konstant forstoppelse.
Men det var ingenting å bry seg med,
sa mamma.

Nå er blåskjellet dekket
av rur, tang og tare,
og jeg åpner meg endelig opp
for å gi slipp på
barndommens infiserte brakkvann.