Som tiåring sa jeg «fuck you» til Gud.

Som tiåring sa jeg «fuck you til Gud». Jeg følte at han umulig kunne bry seg.

Jeg vokste opp i en kristen familie i den nordlige delen av Norges bibelbelte. Det var både positive og negative sider ved det. Men i ti-elleveårs alderen fikk jeg ikke regnestykket til å gå opp. Hvordan kunne Gud tillate så mye vondt i verden? Hvorfor var det «kristen oppførsel» å dominere familien sin, slik min far gjorde, blant annet da han med kraftig røst slo fast at «JEG ER HERRE I DETTE HUSET, OG NÅDE DEN SOM IKKE LYER MEG!» Og hvordan kunne det være sant at Gud var kjærlig, om kun de få som trodde på Jesus som verdens frelser, ville komme til himmelen, mens alle andre, om de tilfeldigvis var født inn i «feil» familie med en annen religion, ville bli sendt lukt ned til helvete? Jeg fikk det som sagt ikke til å stemme. Så i tiden etter overgrepene, ja, i tiden som fulgte ikke bare etter overgrepene, men også etter å ha blitt utsatt for vold og dertil kastet på sjøen fra en brygge en høstdag i 1987, i tiden som fulgte da ikke mamma oppdaget noe som helst denne gangen, heller, det var da jeg bestemte meg for det; Jeg sa «fuck you» til Gud. Kanskje ikke med så sterke ord, men jeg har minnet i kroppen; Jeg er på sykkeltur, og jeg snakker med Gud, kjefter på Gud, sier at jeg ikke er med på leken, lenger. Han får klare seg uten meg. Og min plass i himmelen, den kan han reservere til noen andre. Det finnes sikkert mange som er mer trengende enn meg!

Det var mine budskap til Gud. Så ble jeg kanskje enda mer ensom, så følte jeg meg kanskje enda mer forlatt enn jeg allerede gjorde.

Følelsen av ensomhet varte frem til jeg ble 13, og jeg ble invitert hjem til Ester Marie. Det var hennes far som tok initiativet til at vi skulle møtes, for Ester Marie skulle begynne i samme klasse som meg på ungdomsskolen etter å ha gått barnetrinnene på en bygdeskole med kun én medelev på samme klassetrinn. Hjemme hos Ester Marie følte jeg meg til min overraskelse velkommen. Jeg kjente at faren hennes hadde en vennlig energi da han kom inn i kjøkkenet der jeg og Ester Marie satt og spiste brødskiver. Vennlig energi i min retning på besøk hos en jevnaldrende jente. Det var ikke daglig kost. -Kanskje dere vil dra på leir i sommer, foreslo faren til Ester Marie. -For du er kristen, er du ikke det,? spurte han meg. Jeg nikket svakt, tenkte raskt. -Jo da, svarte jeg. Jeg er kristen. Jeg kunne vel være kristen, tenkte jeg for meg selv, om det var dette som betingelsen for å få en venn. For det var ikke bare Ester Marie som trengte en venn da hun skulle begynne i en en ny klasse. Jeg trengte også en venn. Jeg hadde ikke hatt ett eneste trygt vennskap i klassen i løpet av hele barneskolen.

Jeg og Ester Marie dro på leir, og Ester Marie ble min bestevenn. Vi begynte på tensing sammen, på en kristen ungdomsklubb, sammen, på ungdomslaget sammen – kristne, trygge aktiviteter hvor jeg følte at det var ok å være, særlig når jeg kunne sitte i styret og ha konkrete oppgaver og ting jeg skulle si og gjøre – så slapp jeg å liksom alene sveve i det mørke tomrommet, uten mål og mening.

Jeg leste mye i Bibelen på denne tiden. Brukte noe som het Tenningsnøkkelen. Jeg skrev en del også, tekster som kunne ligne på lovsanger. Jeg var kristen, helt frem til jeg, som 20-åring var ettåring, altså frivillig medarbeider, på en misjonsstasjon i Kamerun. Det føltes ikke bare bra. Det føltes imperialistisk, husker jeg. Det føltes som om misjonærene var en slags overklasse som fikk komme der og leve i sus og dus fordi angivelig hadde sett et «Lys» som lokalbefolkningen ikke hadde sett. Det føltes ikke sant. Det føltes ikke riktig. I løpet av dette året sa jeg vel egentlig «fuck you» til Gud enda en gang, for såpass hadde jeg lært, at Gud ikke kunne fordra lunkne sjeler. Det måtte være all in, eller not at all. Så ble det not at all, for min del.

Så vaket jeg mellom en agnostisk og ateistisk livsanskuelse i mange år. Jeg studerte sosialantropologi og strevde med å mene noe som helst om noe som helst. Men det var helt greit som sosialantropolog som jeg etter hvert utdannet meg til: Religionsrelativisme, kulturrelativisme, anything goes-holdning, det passet perfekt.

På én måte er jeg der enda, men med nye ord: for, jeg vil ikke lenger si at jeg er kulturrelativist, men jeg opplever i stadig sterkere grad at vi alle lever i vårt eget univers, i vår egen virkelighet når det gjelder hvordan vi tenker, oppfatter og føler den fysiske verden som vi lever i. Men samtidig, så ser jeg nå, at man kan leve dissosiert fra kroppen, ganske ubevisst, som en passasjer, nærmest som en blindpassasjer i egen kropp og i eget liv. Da kan man fort som et blad som blåses rundt med vinden, først hit så dit. Kanskje man er et offer, i alle fall føles det som at man ikke holder noe som helst i egne hender, man føler kanskje heller at «den gjorde ditt» og «den gjorde datt», og «faens politikere», og what not.

Og man kan velge å bli der. Eller så kan man, når man er klar for det, gradvis velge å ta selvansvar. Gradvis velge å gi seg selv omsorg og aksept. Og når man så begynner å komme tilbake til kroppen, når man så gradvis er i ferd med å bli hel igjen, så vil man kanskje fornemme at det hele var en illusjon. For min del: At «Gud» var der hele tiden. Riktignok ikke i kristendommen som institusjon. Ikke i pappas trusler. Og bare stedvis i Bibelen og i andre religioners hellige tekster. Men LIVSKRAFTEN, den skapende kraften, den var der hele tiden, innerst i vårt hjerte, innerst i vår egen essens.
For dypest,
aller dypest inni oss selv,
der finner vi
flammen
som forbinder oss til alt som er.

Så Gud: eller, nå kaller jeg deg ikke Gud, lenger. Men jeg vil uansett si unnskyld. Unnskyld for at jeg kuttet båndet til deg, da jeg var ti år, og senere, også flerfoldige ganger på min livsvei. Nå ser jeg at den jeg avviste ikke var deg. Men meg selv. Jeg var aldri forlatt. Snart kan jeg tro at det er sant.