Prolaps?

Prolaps? Dette bildet ble tatt i går. Midt på dagen. Alt vel.

I natt våknet jeg med en akutt smertefull låsning midt i ryggsøylen. Prolaps?

Det var så smertefullt at jeg ikke kunne bevege meg.

Jeg valgte å vekke mannen min, Webjørn, og be om hjelp. Det lindret litt bare det å vekke ham. Ikke ligge alene med smerten i min hjelpeløshet. Som barn ble jeg liggende alene med smerte. Forbudt å vekke mamma og pappa om natten. Uansett.

💫💫💫

Forsiktig, forsiktig, klarte Webjørn å hjelpe meg opp i sittende stilling, som om han var en levende heis.

Jeg ba alle gode makter om healing for smerten.
Ba om å få se rotårsaken til smerten.
Prøvde å inngå dialog med den brennende smerten i ryggen som gjorde at jeg følte meg låst.

Som gjorde at jeg var låst.

Et øyeblikk, da jeg ikke kom meg videre fra den sittende stillingen, gikk jeg over i skjelving.

Ansiktet vred seg i frykt, jeg gråt ukontrollert.

-Er du redd? spurte Webjørn.
-Ja, veldig redd, svarte jeg og tenkte:

Tenk om jeg låses inne i denne smerten?

Jeg møtte frykten, så godt jeg kunne. Jeg forgår ikke, uansett, trøstet jeg meg selv.

Webjørn støttet meg forsiktig ned i liggende stilling. På ryggen. Det gikk greit å håndtere smerten i akkurat den stillingen. Så la han knyttneven under ryggsøylen under det låste partiet mellom skulderbladene og fikk påført en liten bevegelse. Det lindret litt.

-Årsaken til smerten er at du ligger og sover på magen, sa Webjørn. Du ligger med hendene under mage og lår.

-Jeg beskytter meg om natten, svarte jeg. Jeg har så mye å bære på. Jeg klarer ikke mer.

-Kan du gi fra deg det du ikke lenger trenger å bære?
Det er ikke Webjørn som spør. Stemmen kommer innenfra. JA! svarer jeg. JA, JA, JA.

-Så legg deg å sove med den intensjonen.
Du er støttet.
Universet støtter deg.

Jeg klarte å sovne.
Da jeg våknet var bare en dump smerte igjen.

Universet støtter deg også. Det gjelder oss alle. Kan du kjenne at det er sant?