Opp som en bjørn, ned som en skinnfell? Eller, er det kroppen som jevnlig inviterer meg til å møte og forløse nok et lag av ekko fra fortiden?
Fredag var en dag i feiring og kraft.
Jeg var sterk, nærmest uslåelig. Nettsiden min ble lansert, skrivekurset ble lansert, de første påmeldingene tikket inn🤩🤩🤩
Selv naturen slo på stortrommen da den ønsket meg velkommen til sjøbading med både
to svaner som fløy forbi meg i en elegant sving
og en ravn som med sin raspende røst beveget meg –
men det var likevel skarven som tok kaken;
Da jeg kom helt ned til badestedet sto skarven på vårt «avtalte sted» og tørket vingene sine, for så, liksom med et vennlig nikk i min retning å fly avgårde,
høyere, høyere.
Da rant tårene mine.
Takknemlighetstårer.
♥️🙏
Så kom morgendagen.
I går.
Jeg var delvis i balanse i min Morgenmeditasjon, men da Webjørn kom for å å lage frokost, begynte tårene mine å trille. Han trøstet meg, og da gråt jeg enda mer. En svak, gråt, som et ekko fra fortiden.
Utover dagen gjentok mønsteret seg, med litt ulike varianter: jeg hadde det ok i min egen energi, men så snart Webjørn nærmet seg, begynte jeg å grine, og da han ikke hadde mer å gi, følte jeg meg avvist. Inni mellom ble jeg sint på det han sa.
Jeg observerte hvordan våre yngre deler forvirret fektet mot hverandre – uten å ane hva de forsvarte, hva kampen egentlig dreide seg om.
Heldigvis hadde vi innsikt nok til å avlyse dagens planer.
Jeg trengte å skjerme meg.
Under dynen.
Jeg trøstet meg selv etter beste evne, i fortid og nåtid, det jeg hadde tilgang til, og det som fortsatt lå i skyggen og ulmet. Og så, slo det meg: når var sist jeg lå akkurat slik?
Jeg sjekket i kalenderen min, jeg har begynt å «tracke» meg selv;
-28 dager, ja.
-Og sist?
-28 dager før der.
Så har jeg likevel en hormonell syklus, som jeg endelig begynner å få litt innsikt i, tenkte jeg, fornøyd.
Hormonelle svingninger i overgangsalderen er ikke så lett å få oversikten over, men syklusen er der.
Min vei videre: lørdag om 28 dager, og lørdagen 28 dager etter det, reserverer jeg herved til «tid i min egen hule».
Selvomsorg uten andre planer enn egentid.
Gjenklang?
Skrevet av
Jeg heter Mai Camilla Munkejord. Det å skrive er for meg forløsende, frigjørende, helsefremmende, ja, sannhetsskapende på et vis. Mitt mål, det er å inspirere andre til å finne sin stemme og gradvis våge å uttrykke den. Jeg tilbyr LA MASKEN FALLE Skrivekurs, skriver bøker, lager podcaster og tilbyr 1:1 veiledning.