Det begynner å bli litt mer fokus på en relasjon som det lenge var tabu å snakke om. Den voksne datterens relasjon til sin egen mor. Denne relasjonen har lenge vært både forskjønnet og skjermet. Skulle ikke pirkes borti. Det har ført til at for mange kvinner i dagens samfunn er relasjonen til sin mor blitt betent, så betent at den fører til ubehag, smerter eller sykdom hos en eller begge parter, ofte uten at man selv vet hvor ens smerter kommer fra.
Jeg for min del er blitt bevisst skurret i relasjonen til min egen mor i løpet av de siste årenes terapeutisk arbeid. Det var ikke nødvendigvis sånn at min mor gjorde noe galt, i alle fall gjorde hun så godt hun kunne ut fra sine forutsetninger, men JEG følte meg ikke nødvendigvis sett og møtt på mine følelser og behov.
I sted, litt tidligere på morgenkvisten i dag, satt jeg i meditasjon med vårsolen på øyenlokkene. Et triangel kom til syne. Et tydelig, lysende triangel. Det gikk ikke bort, det var på en måte både inni meg og, når jeg åpnet øyne, foran meg, som en rettvinklet trekant skapt av vårsolen selv.
☀️☀️☀️
Det føltes magisk. Trekanten, og relatert til den; tretallet, er hellig i mange tradisjoner.
For min del var det morssåret som dukket opp igjen bak trekanten. Det var som om trekanten hjalp meg å fokusere dit jeg egentlig føler meg FERDIG!
Jeg har nemlig jobbet mye i det siste,
med å tilgi min mor, og deretter GI SLIPP på alle forventninger om validering fra hennes kant. Jeg har ikke villet vite av henne på en god stund, om sant skal sies.
Tanken som kom i dag, sammen med trekanten, var om jeg kunne invitere min mor inn i meditasjonen, og gi henne kjærlighet.
Kjærlighet til mamma, akkurat nå,
der hun befinner seg,
uforstående til min virkelighet.
Litt motvillig inviterer jeg min mor inn i mitt indre landskap.
Jeg kjenner at hun kommer imot meg.
Usikker og forvirret, men samtidig sta, ja
insisterende på sitt perspektiv,
for det var sånn det var for henne,
sånn husker hun det,
og da må hennes minne
være Sannheten
for oss begge,
for alle!?
—Mamma, mamma, sier jeg vennlig. —Kan vi legge bort tanken om at en av oss må ha «rett» om hvordan det var å være Mai 4 liggende i sengen med oppkast i håret uten å våge å vekke de voksne, Mai 5 som konstant sitter utenfor døren til mammas jobb for å passe på at mamma ikke skal forsvinne slik lillesøster forsvant, eller Mai 6 liggende på sykehuset i Belgia, alene, med følelsen av å være forlatt allerede??
Jeg fortsetter:
—Mamma: mine erfaringer er ingen kritikk av deg. Men de er mine erfaringer.
Det var vondt for meg å vokse opp med deg og pappa som foreldre, selvom jeg fikk mye godt på veien, selvom jeg også var glad, selvom jeg smiler på bilder.
Det jeg forteller er min historie.
🌕
Om du en dag vil fortelle DIN historie, mamma, vil jeg gjerne lytte. Men om du fortsatt har behov for å fornekte min historie, så går jeg min vei.
Uansett vil jeg gjerne sende deg kjærlighet på din vei.
Vi eier alle vår egen historie.
Kan du kjenne at det er sant?
Skrevet av
Jeg heter Mai Camilla Munkejord. Det å skrive er for meg forløsende, frigjørende, helsefremmende, ja, sannhetsskapende på et vis. Mitt mål, det er å inspirere andre til å finne sin stemme og gradvis våge å uttrykke den. Jeg tilbyr LA MASKEN FALLE Skrivekurs, skriver bøker, lager podcaster og tilbyr 1:1 veiledning.