Dette innlegget handler om det som typisk kalles indre barn arbeid. La meg ta deg med tilbake i tid til 1981:
Mai 4 våkner av at hun har kastet opp, slik at oppkastet har havnet i ansiktet, håret, på puten. Hun er kvalm. Redd.
Den gang da dette skjedde i den fysiske verden, for 42 år siden, ble Mai 4 liggende til neste morgen. Det føltes som en evighet. Oppkastet stakk og stinket! Hun ville gjerne at noen skulle komme og ordne opp, men hvem? Faren hennes hadde sagt at det var STRENGT FORBUDT å komme inn på soverommet til ham og mamma på natten, så det var utelukket. Derfor ble hun liggende til neste morgen, men da foreldrene sto opp og fant henne liggende i det stinkende oppkastet fikk hun ikke trøst.
Hun fikk tvert imot kjeft fordi hun hadde kastet opp i sengen, og for at hun ikke hadde vekket foreldrene sine! Det hele endte opp i full forvirring. Mai 4 innså at hun ikke skjønte farens regler: når de gjaldt og når de ikke gjaldt, når hun fikk kjeft for å bryte dem og når hun fikk kjeft for å følge dem. Det hele virket veldig uklart. Tilfeldig. Utrygt.
💛💛💛
Men idag, 42 år senere, går jeg selv inn på soverommet til Mai 4. Jeg er oppmerksom, vet at hun har kastet opp, at hun trenger myke, rolige bevegelser.
Jeg bærer henne ut på badet, vasker kroppen og håret slik at spylukten blir erstattet med en mild såpelukt, jeg gir henne ny pysj og en tannpuss, før jeg legger henne tilbake i sengen. I rent friskt sengetøy. Mai 4 gråter av lettelse.
Jeg flytter hele soverommet inn her jeg bor nå. Lar henne flytte inn hit.
Jeg synger for Mai 4 mens jeg holder henne i hånden til hun sovner. Hun føler seg tryggere nå.
Hun erfarer, gang på gang, en ny virkelighet der hennes behov tas på alvor, der hennes følelser valideres.
Det er jeg, Mai 46, som er der for henne.
Det er jeg som er hennes mamma nå,
jeg som er hennes pappa,
jeg som gjør henne trygg,
jeg som elsker henne.
Det er jeg som lar meg bli elsket.
Fløyelsmykt.
Det er jeg som elsker meg.
Slik skaper jeg gradvis en ny virkelighet,
en trygg kjerne,
en trygg essens i meg selv.
💚💚💚
Resonnerer det med deg?
Del gjerne💚
Skrevet av
Jeg heter Mai Camilla Munkejord. Det å skrive er for meg forløsende, frigjørende, helsefremmende, ja, sannhetsskapende på et vis. Mitt mål, det er å inspirere andre til å finne sin stemme og gradvis våge å uttrykke den. Jeg tilbyr LA MASKEN FALLE Skrivekurs, skriver bøker, lager podcaster og tilbyr 1:1 veiledning.