Morssåret revisited.
Ja, «I femti år har jeg behandlet pasienter som deg, Mai Camilla. Mange av dem har vist meg sine skriblerier, men ingen av dem har vært dumme nok til å utgi dem…”
Dette er (en del av) en av meldingene jeg fikk fra min mor høsten 2022 da hun, min mamma, forsøkte å få meg til å “innse mitt eget beste”. Jeg var blitt syk, mente hun, en psykiatrisk pasient åpenbart, og det jeg skrev, (hun hadde akkurat fått lese manuset til min første bok “La masken falle – en personlig fortelling om å gi slipp på barndomstraumer”) var i følge henne skriblerier som ikke egnet seg for offentlighetens lys.
Jeg har ikke delt dette før så eksplisitt. Jeg innser at det er fordi det har vært for tøft.
Jeg skriver i «La masken falle» at jeg følte at min mor var bortvendt da jeg var et barn. At jeg lengtet etter å bli sett. Jeg forklarer at rotårsaken til at jeg ble så usedvanlig hjelpsom og flink i hjemmet, årsaken til at jeg gikk med på å passe småsøsken og bidra på alle mulige måter, inkludert å lage ukesmeny og oversikter og hvem i familien som skulle bidra med hva i løpet av uken, det var en overlevelsesmekanisme fra min side.
Et kompenserende atferdsmønster for å dekke over at jeg var utrygg i mitt eget hjem.
Utrygg på pappa. Så utrygg at det var uaktuelt å fortelle hjemme om overgrepene da de skjedde. Utrygg på om mamma ville være der for meg, om hun ville se meg, om hun ville forstå meg.
Da jeg skrev «La masken falle», hadde jeg et håp om at mamma ville se meg, at hun ville forstå meg, at hun ville være der for meg. Nå.
Om ikke da, så nå. V
oksen kvinne møter voksen kvinne.
Voksne kvinner som sammen kan gråte over det som var.
At mamma skulle si noe sånn som at “Jeg er lei meg for at jeg var så bortvendt, for at jeg ikke så deg da du var liten, Mai Camilla.”
Det ble ikke slik.
I dag tillater jeg meg å heale en del av morssåret her i all offentlighet.
I allow myself to heal.
I allow myself to heal my mother wound.
I allow myself to be who I really am.
Jeg er ikke lenger avhengig av min mors anerkjennende blikk.
Jeg tillater meg å være min egen mor.
Jeg tillater meg å være den jeg er.
Jeg er den jeg er.
En dag vil jeg også være i stand til å være den jeg er i min mors nærvær.
Jeg vet det er sant.
Skrevet av
Jeg heter Mai Camilla Munkejord. Det å skrive er for meg forløsende, frigjørende, helsefremmende, ja, sannhetsskapende på et vis. Mitt mål, det er å inspirere andre til å finne sin stemme og gradvis våge å uttrykke den. Jeg tilbyr LA MASKEN FALLE Skrivekurs, skriver bøker, lager podcaster og tilbyr 1:1 veiledning.