Etter ensomhet kommer enhet, om vi tør tilgi sviket

Etter ensomhet kommer enhet,
om vi tør tilgi sviket.

Det er noen sterke formuleringer som kommer tilbake til meg.

Setningen over, «etter ensomhet kommer enhet, om vi tør tilgi sviket,
eller mer presist;
om JEG tør tilgi sviket,
det er en slik setning.

For jeg kjenner fortsatt på en sårethet inni meg,
når jeg kobler meg på mitt indre;
Yngre deler av meg,
i ulike aldre,
i ulike situasjoner,
som bøyer hodet i skuffelse,
sorg og skam
over å bli forlatt eller avvist,
fysisk eller emosjonelt.

«Bare dra, du! Bare avvis meg! Bare la vær å lytte!
For JEG TRENGER DEG IKKE!»
-Det er i disse situasjonene en LØGN som egoet uttaler,
høyt eller i mitt indre,
for å beskytte meg fra sannheten som er:

«Jeg er såret.
Jeg trenger en klem.
Jeg trenger at du synger litt for meg.
At du vugger meg.
Kan du gjøre det, i noen minutter?»

Og så, i de minuttene hvor jeg vugges av et medmenneske jeg er trygg på, der og da,
fordi jeg har turt å be om det jeg trenger,
i denne stunden,
inviterer jeg frem i mitt indre landskap,

de aller, aller reddeste delene av meg,

de jeg knapt har vært i kontakt med,
fordi deres mørke var så totalt,

og så omfavner jeg dem,
slik jeg nå omfavnes.

Jeg lar meg holde

og lar gråten komme.

Den kan høres, men bare såvidt,
som et langt, lyst pip eller
tynt ul fra et dyp
inni meg eller utenfor,

mens tårene triller,
store, varme tårer.

Trykket letter.

Det er derfor vi er her:
For å lette på vårt indre trykk.

Etter ensomhet kommer enhet,
om vi tør tilgi sviket,

ikke minst vårt eget.

🌿🌿🌿

Del gjerne, om dette vekket noe i det.
Og god mandag, til hver enkelt!