Er jeg helt umulig?
Jeg har lurt litt på det i det siste.
Jeg har i det siste skrevet et par Instagraminnlegg de som to ulike mennesker ikke likte. De mente at jeg burde «konferert» med dem først.
Jeg ble ganske aktivert av begge disse tilbakemeldingene. Særlig den mildeste. Hun mente at det å konferere med henne først handlet om «respekt».
Jeg ble umiddelbart satt ut. Er det noe jeg ønsker, så er det å vise respekt for dem jeg samhandler med.
Så jeg endret innlegget, umiddelbart. For å vise at mine intensjoner ikke var å opptre «respektløst».
Men følte meg uvel.
Jeg mediterte, ba om innsikt, og så begynte sårets lag, fortidens følelser, å utfolde seg:
💫sårets lag nummer 1:
Følelse: sorg, litt av den skamfulle sorten – jeg er lei meg fordi jeg ble tolket som respektløs når min intensjon var å skrive sårbart ut fra MEG og mine følelser.
Tanke: Jeg er feil, dum.
💫sårets lag nummer 2:
Følelse: sinne, irritasjon (hvilken rett har andre til å bestemme hva som er rett eller galt, klokt eller uklokt i innlegg jeg skriver?)
Tanke, når sinnet har fått uttrykk: Nei, jeg er hverken feil eller dum, men ser bildet fra en annen vinkel.
💫sårets lag nummer 3:
Følelse: skyld (føler skyld for at den andre ble aktivert av det jeg skrev)
Tanke: Jeg er nok feil, likevel. (Kanskje jeg ikke er i stand til å samarbeide med noen som helst??)
💫sårets lag nummer 4:
Følelse: følelsen av å være «helt umulig», og like bak: FRYKT for å bli dominert, eller trådstyrt
Et tydelig minne kommer opp:
Mai straks 2 år, som påtvinges bunadsluen på 17. mai:
En forelder holder meg fast, den andre knytter luen STRAMT under haken.
Mai 2 VIL IKKE HA PÅ BUNADSLUEN, «JEG KVELES!»
2-åringen kjemper, men taper kampen. Etterpå er det fotografering.
—Smil da Mai.
Mai bøyer underleppen litt med.
I en geip forkledd som et slags smil. (Se bildet.)
Jeg tar Mai 2 på fanget.
Blir min egen mor.
Det er ikke noe feil med deg, Mai, sier jeg.
Du er ikke dum, ikke feil, slett ikke «umulig».
Du er den du er.
Fortsett med det.
Noe som du kjenner deg igjen i?
Skrevet av
Jeg heter Mai Camilla Munkejord. Det å skrive er for meg forløsende, frigjørende, helsefremmende, ja, sannhetsskapende på et vis. Mitt mål, det er å inspirere andre til å finne sin stemme og gradvis våge å uttrykke den. Jeg tilbyr LA MASKEN FALLE Skrivekurs, skriver bøker, lager podcaster og tilbyr 1:1 veiledning.