Morssåret

Morssåret.
La oss sammen se for oss en yngre del av oss selv.
Nå ser vi henne,
for noen er det ham,
men nå skriver jeg hun;

Nå ser vi henne for oss i vårt indre,
stående ved en demning.

Fastfrosset.

Hun kan ikke røre seg.
Gjør hun det, vil demningen briste.
Det bare vet hun.

Vi går nå alle sammen bort til vårt yngre barn og sier:

«Hei.
Jeg ser hvordan du står og kjemper.
Men du er klar nå.
Klar til å flyte med.
Du kommer ikke til å drukne.

Jeg passer på deg.
Jeg er her for deg.
Jeg svikter ikke slik du ble sviktet den gang da.

Du tror meg kanskje ikke,
men hver dag fremover vil jeg komme hit.
Hver dag vil jeg møte deg.
Hver dag vil jeg romme deg.
Og når du er klar og vil,
så kommer du opp på fanget mitt.

Derfra kan du, når tiden er inne,
klatre inn i hjertet mitt.
Der er der du hører til.
I mitt hjerte.
Du er en del av meg.
Jeg er deg og du er meg.
La oss la demningen briste.
La oss flyte med.
La oss se hva som skjer.
Vi drukner ikke.
Den styrken som hindrer demningen fra å briste,
Den bruker vi nå på å velge flyten,
aksepten,
omfavnelsen.

Omfavnelsen av det hele.

Også det «stygge.»
Skammen.
Skylden.

Illusjonene.
Maktspillet.

Det var ikke din feil.
Det var ikke noe feil med deg.
Du var aldri mindreverdig.

Jeg elsker deg.
Jeg elsker deg,
mitt indre barn.
Jeg elsker meg.
Vi elsker.»

Slik blir du din egen mor.

Dette er ikke fra min kommende bok «MORSSÅRET» – teksten kom spontant nå – men teksten er i Morssåret ånd. En hyllest til egenkjærligheten.

Morssåret. Det er først og fremst en invitasjon til leseren om å bli sin egen mor.

Den vakre illustrasjonen til dette innlegget har tittelen «Min egen mor», og er laget av Kari Mette B. Tilley, dyktig billedkunstner og reader. Sjekk gjerne ut karimette.com

Og ad Morssåret: Forhåndssalget er nå i gang på Norli.no!

Lenke:
https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/livssyn-og-selvutvikling/selvutvikling/morssaret-9788269368727

Bestill boken nå – gjerne flere. Det er jo snart jul.
Bestiller du nå, til og med 18.11.24, får du signerte bøker i posten. Med det nydelige kunstkortet HÅP i tillegg. Signert av kunstneren selv.

I tillegg blir du med i trekningen av en premie:
Enten en reading med Kari Mette.
Eller 1:1 intuitiv (tekst)veiledning med meg.

«Morssåret…»

Fikk lyst til å skrive litt til. For det virkelige vendepunktet kom da jeg innså på et dypere plan:

Jeg er både lys og mørke.
De sårede og de hele delene.
Den som elsker og som trenger å elskes.

Det er jo flere vendepunkt i alle historier – men ett av de store var da jeg bestemte meg for å oppgi alt – og elske meg – uttrykke meg og min sannhet – uansett konsekvens.

Da brast noe. Demningen.

«Jeg velger å bli elsket fløyelsmykt» het diktet som kom da. Det gjorde noe med meg.

Hemmeligheten for å falle på plass i oss selv, tror jeg, er å bli vår egen mor.
Tillate oss å bli den vi er.
Deretter velge å bli den vi er.
Og så bare være.
Den vi er.
Den du er.

den JEG ER.

Jeg risikerer en del. Risikerer å miste mye. Har mistet mye, tilsynelatende. Har vært nær ved må miste
enda mer.
Men, det er som om enkelte ting kommer tilbake etter at jeg har gitt det opp, etter at jeg har gitt slipp på det. Mentalt, emosjonelt. Så er det som om det ikke alltid trenger å manifesteres i det fysiske.

Du kan aldri miste det som virkelig tilhører deg, har jeg mange ganger hørt i mitt indre.
Og jeg vet at det er sant.
At intet her på jorden tilhører meg sånn sett.
Ikke mine foreldre.
Ikke mine søsken.
Ikke min mann,
ikke mitt hus,
ikke karrieren, den faste inntekten,
ikke venninner, støttepilere,
selv ikke mine barn.

Det var aldri mitt.
Til låns var det.
Det var til låns.

Så får jeg låne det kjæreste jeg har, ungene mine, enda litt til.
Og mannen min er her – i dag. Her og nå.

Faren for å miste ungene var nok ikke reell, er ikke reell, tror jeg.

Men jeg vet jo aldri når jeg er den jeg er,
skriver det jeg skriver.

Det er så lett å bli dømt når man velger å bryte normer. Særlig om man dømmer seg selv.
Kanskje kun om man dømmer seg selv. Det vet jeg ikke enda. Det må jeg undersøke.

Jeg kan ikke annet enn være meg.
Før var jeg den blanke fasaden som reflekterte det de andre ville se.
Slik er det ikke lenger.

Hører du negative ord, får du kritikk, blir du skviset ut her og neglisjert der?

Får du råd om å la være å bry deg? Overse det?

Før overså jeg slike ting selv i eget liv.
Før, inntil nylig, har jeg nok rådet mine barn til å gjøre det samme. Ikke bry deg. Så var det ikke gode venner.

Nå vet jeg at når noen – jeg eller mine barn eller hvem som helst – du som leser dette –
når noen hører negative ord, får kritikk, blir skviset ut og neglisjert, så kan det være som resultat av

ekkoet av et gammelt maktspill,
eller ekkoet av fortidig manipulasjon.

Sånn ser jeg det.
Alt har en rotårsak.

Alle rotårsaker kan heles.

La oss igjen sammen se for oss en yngre del av oss selv.
Nå ser vi henne. Glad, leende, fri.
Frydefull.
Hun leker på en grønn gresslette,
langt inne i våre hjerter.

Så er det sant at alt kan snu.