Lørdag morgen. Sliten og giret samtidig. Våknet i firetiden. Sovnet ikke igjen, så var lettet da klokken nærmet seg halv seks og jeg kunne kalle det for dag og stå opp.
Det er rett og slett litt mye for tiden.
Det er snart boklansering, som du trolig vet. 8. mai. Det er en del å ordne til det.
-Flybilletter kom jeg på i natt. -Flybilletter til Oslo og bestille hotell! (Lurt😇!)
-Facebook var neste tanke: Fullføre oppretting av konto på Facebook sånn at det blir lettere for folk å spre lenken til bøkene mine som nå kan forhåndskjøpes på norli.no…
Jeg vet det.
Jeg skal, jeg skal!
Men i tillegg har jeg journalister jeg vil ta kontakt ned, aviser jeg vil gjøre oppmerksomme på lanseringen,
pitcher jeg vil skrive,
ting som må ordnes,
og ørten andre ting, familieforpliktelser, klesvask, støvsuging, kjærestetid – og så var det dette SKRIVEKURSET som nå er i ferd med å rulle ut…😇
Kjempekjekt hver for seg alt sammen, men det var IKKE sånn våren var planlagt 😇😝😝
Før jul planla jeg boklansering i februar i regi av et profft forlag jeg hadde forventninger til, og så skrivekurs med oppstart i april. Pent og rolig.
Sånn ble det ikke😝
Utsettelser, endringer, utfordringer,
møter med stadig nye skygger,
noen ganger de samme skyggene om og om igjen.
Og plutselig har jeg alt i fanget. Samtidig.
Hva er det jeg har motstand mot å lære?
En ting er at det er ikke sant at jeg er AVHENGIG AV ANDRE for å stå stødig i min kraft.
Jeg har trodd jeg var avhengig av et profft forlag i ryggen.
Før det trodde jeg at jeg MÅTTE få validering fra mine foreldre for å føle meg hel.
Jeg har trodd at andres avvisning av meg,
stempling eller nedvurdering av mine utsagn eller handlinger handlet OM MEG,
at det sa noe om min verdi.
Det er feil.
Kraften har jeg inni meg
om jeg våger å være i egen kropp.
Hva som er sant for meg vet jeg,
om jeg våger å lytte innover.
Det er vel dette som er kjernen i hele mitt livsprosjekt, inkludert både bøker, podcast, skruvekurs, og relasjoner og situasjoner jeg inngår i.
For sannheten er at jeg fortsatt – i disse dager – går inn i nye situasjoner der jeg føler meg stemplet, avvist.
Og så er det store spørsmålet:
Hvordan håndterer jeg det?
Hva lengter JEG etter, og hvordan møte mine behov i en overveldende situasjon?
Hva er dine tanker?
Skrevet av
Jeg heter Mai Camilla Munkejord. Det å skrive er for meg forløsende, frigjørende, helsefremmende, ja, sannhetsskapende på et vis. Mitt mål, det er å inspirere andre til å finne sin stemme og gradvis våge å uttrykke den. Jeg tilbyr LA MASKEN FALLE Skrivekurs, skriver bøker, lager podcaster og tilbyr 1:1 veiledning.