Tid for integrasjon av indre barn

Den 2/2 lanserte jeg min fjerde og hittil siste bok: «DEN JEG ER: Veien tilbake til mitt multidimensjonale selv.» De fire bøkene jeg har skrevet de siste par-tre årene handler om å oppdage og forløse traumer – noe jeg frem til jeg var 43 år, trebarnsmor og professor i samfunnsvitenskap ikke ante at jeg bar på. Jeg trodde at traumer handlet om å ha overlevd krig eller en tsunami, incest eller en gruppevoldtekt.

De siste årene har jeg erfart at selv vanlige opplevelser i en barndom kan skape dype traumer i et barnesinn – om barnets behov ikke blir møtt, om barnets følelser ikke blir validert. Og jeg har erfart at traumer kommer til overflaten på måter hverken vi selv eller våre fastleger forstår.

Det kan være negative tanker. Fastlåste følelser. Depresjon. Angst. Handlingsmønstre som vi ikke kommer oss ut av, eller symptomer og sykdommer. Det aller meste har en emosjonell rotårsak som kan befinne seg et helt annet sted enn der vi først tror.

Men det var ikke det jeg ville skrive om i dag. I dag ville jeg skrive om min slitenhet den siste måneden. For februar har i sannhet vært en måned med lite energi for min del. Og bølge etter bølge av følelser som jeg trodde jeg var ferdig med. Det var jeg ikke.

Og det var det jeg hadde lyst til å si til deg:

Om du også skulle få nye runder med følelser du trodde du var ferdig med - det være seg sorg. Sinne. Skam. En følelse av å være overveldet. Oppgitt. En følelse av å være forlatt. En følelse av å ikke være viktig, hva enn – så vit at det som nå kommer opp er neste lag av et gammelt sår. Du går ikke nødvendigvis i loop. Så ikke vær skuffet over deg selv, ikke vær utålmodig, men vær raus.

Se gjerne for deg at du har en liten sykstue i ditt hjerte der ditt indre barn nå får ligge i en sykeseng. Kanskje har du flere yngre deler som ligger der samtidig. Dette er yngre deler som er i ferd med å bli integrert, men som akkurat nå trenger at du ser dem. Kanskje trenger de at du gir dem en klut på pannen. At du gir dem en halspastill. At du synger litt for dem. Kanskje har de lyst på en kopp kakao med kaneldryss på toppen. En is. En bamse. Og viktigst av alt: Oppmerksomhet. En myk, tålmodig stemme med all tid i verden. "Det er ingenting som haster." Det trenger i alle fall mine yngre deler å høre. "Det er ingenting som haster. Det er ingenting du må prestere akkurat nå. Ingenting du må gjøre." Det er utrolig vanskelig for meg å ikke gjøre noe, men akk så effektivt når målet er å komme i kontakt med og forløse følelsen av at min verdi er avhengig av å prestere, gjøre, av å være i aktivitet, av å gi noe - til noen andre.

Men nå er det innover jeg trenger å rette oppmerksomheten. Og jo mer jeg gjør det, jo mindre er jeg avhengig av andres anerkjennelse. Jo mindre er jeg avhengig av andres validering. Og jo mer faller jeg til ro.

Februar var en tid for å gi meg selv selvomsorg. Det kan se ut til at mars blir det samme. 

Er du i samme situasjon denne våren?

PS: Jeg kommer til å skrive mindre om meg og min prosess på sosiale medier en stund fremover nå, og ha enda mer fokus på mindre indre barn. 

I mellomtiden kan du gjerne lytte til LA MASKEN FALLE Podcast og BokPrat på Spotify eller sjekke ut mine bøker om du kjenner at de er noe for deg.

Og forresten: sjekk gjerne ut det fantastiske skriveretreatet som jeg og Kristine Eikelind holder sammen i Latvia 8-12 august i sommer: 

https://www.kristineeikelind.com/alkymistenes-skriveretreat

Mine boktitler:

La masken falle - en personlig fortelling om å gi slipp på bardomstraumer

Slipp meg fri, hold meg fast. Kan et parforhold transformeres fra smerte til vekst?

Morssåret - om flergenerasjonstraumer og hvordan jeg ble min egen mor.

Den jeg er - Veien tilbake til vårt multidimensjonale selv.

Bestill bøkene på NORLI HER.