Sommerfugleffekten. Hva jeg lærte på Alternativmessen i år.

Jeg var utstiller på Alternativmessen sist helg - for å synliggjøre og selge mine bøker: Traumekvartetten kaller jeg dem. Det er fire bøker hvor jeg beskriver min reise fra mørke til (mer) lys. Bøkene er skrevet med et sterkt driv, det var som om de bare kom som perler på en snor, uten at jeg trengte å tenke, uten at jeg trengte å planlegge. Jeg bare skrev. Intuitiv skriving, uten tvil. Noen kaller det kanalisering.

Uansett. Alternativmessen er et nytt miljø for meg. Jeg har knapt vært på Alternativmessen før - og denne gangen var jeg der altså som utstiller. Jeg hadde skyhøye forventninger. Så for meg at bøkene, som alle er ganske ferske, men som har fått suverene omtaler fra leserne så langt, ville selges som varmt hvetebrød. 

Den gang ei. Men om jeg ikke solgte så mange bøker, så lærte veldig mye; Ikke minst om hvordan det er å være meg når mine forventninger brytes. La meg utdype:

Fredagen var første messedag. Jeg tok da for gitt at bøkene ville selge godt og ble overrasket utover dagen da jeg la merke til at folk snakket med meg, for så å gå videre - uten bøker i hende. Jeg tenkte:

Hvorfor kjøper nesten ingen bøkene mine?
Har jeg valgt feil arena? Feil plassering av standen? Er det noe galt med bøkene mine? Eller (enda verre): Er det noe feil med meg?

Dag to, lørdagen, våknet jeg grytidlig med ambivalente tanker og følelser. Jeg brukte hele morgenen på å ta i mot følelsene som kom, kjente hva de handlet om - før jeg etter en god meditasjon og et ekstra godt morgenbad i sjøen var klar for en en ny dag på messen.

Jeg var i en annen energi. Foredraget på formiddagen gikk fint. Samtalene utover dagen var enda flere og enda mer meningsfulle enn dagen før. Tilsvarende større var dermed både min overraskelse og min skuffelse da jeg, godt utpå ettermiddagen, oppdaget at dagen straks var over, og at jeg knapt hadde solgt noe som helst!! (Kanskje 30 bøker totalt, noe sånn).

Da ble jeg slått i bakken. "Messens beste dag", lørdagen, var straks over, og det var nå klart at jeg ikke kom til å tjene gode penger på messen slik jeg hadde trodd. Slik jeg hadde forventet.

Jeg gikk i alarmmodus. Du kan godt si at autismen min skrudde seg på. Eller traumereaksjonen som jeg er vant med. Kall det hva du vil.
Først: forvirring: Jeg forstår ingenting! Hva skjer??

Og så, under der, mens jeg var på vei hjem: Sinne: Hva f*** var dette, liksom? Jeg stilte ikke opp på messe for å gå i underskudd, liksom!
Så sorg. Tårene trillet mens jeg sakte syklet hjemover.
Så skyld. Utover kvelden følte eg på skyld. What? Hvorfor skyld, liksom?? Skyld er faktisk en følelse jeg har følt lite på, bevisst i dette livet.

Jeg har tatt på meg ansvar, ja, har gjerne tatt på meg straff også, om noen hadde behov for å straffe. Men har ikke koblet det til følelsen skyld.

Natt til søndag “så" jeg en drøm jeg har hatt før. I denne drømmen, som også kan ses på som et tydelig glimt inn i et tidligere liv, spiller jeg rollen som en sviker:  Det er et initieringsrituale. Jeg spiller rollen som en prestinne som holder rommet for ritualet sammen med delfinene. Men underveis tar ritualet en uventet vending. Ypperstepresten forgriper seg på de nydelige unge jentene som skal initieres - og jeg går i frys - og lar det skje. Jeg griper ikke inn. Etterpå fylles jeg av skyld og avsky, og ønsker bare å dø.

Men denne gangen, natt til søndag, endrer drømmen seg. Ansiktet til prestinnen som lar overgrepene skje smelter liksom bort. 

Mitt ansikt smelter bort, det var bare en maske, og prestinnene egentlige ansikt trer frem.
Mennesket som lot overgrepene skje var ikke meg.
Men, hun hadde ikke selv kunnet bære ansvaret for sin bortvendthet, og hadde derfor plassert ansvaret på mine skuldre.
Jeg ble utpekt som syndebukken.
Og jeg tok på meg ansvaret, skyldfølelsen, angeren, og ble en martyr på toppen av det hele som pisket meg selv for ugjerningen.

Gjennom dette innså jeg at jeg på Alternativmessen følte meg som en syndebukk, når jeg sto der med mine bøker og skulle tjene penger på å ha skrevet frem “driten” fra egen barndom, slekt og i det kollektive… Jeg oppdaget et nytt lag av noen andres programmeringer som ville holde meg tilbake med kommentarer som at jeg ikke gjorde annet enn å skape lidelse gjennom å ta skittentøyvasken offentlig. For “dette egner seg ikke på trykk, det gjør jo ikke det!”… Egner seg ikke på trykk. Egner seg ikke på trykk. Det snøret seg i halsen.

I neste nå kunne jeg plutselig se en rekke andre opplevelser. De kom til overflaten av min bevissthet som perler på en snor. Situasjoner der jeg hadde fått skylden for ting som ikke var mitt å bære. Situasjoner der jeg var gjort til syndebukk.

Jeg så dem, jeg omfavnet dem, jeg ga slipp.

Søndagen kom jeg på nytt til messen. Alle gode ting er tre, tenkte jeg, og satte opp skilt om femti prosent rabatt, og kjente på at om jeg nå fikk solgt masse bøker, så var det topp, og hvis ikke, så var det like greit.

Søndagen ble min beste messedag. Få bøker ble solgt, færre enn på lørdagen, men jeg hadde mange superfine samtaler og menneskemøter.

Jeg storkoste meg og dro hjem med mye energi og takknemlighet i kroppen.

Så hva lærte jeg av å delta på Alternativmessen?
a) Forventninger betyr veldig mye for opplevelsen av en gitt situasjon (her: være på messe, selge lite bøker - som gikk fra å være særs vanskelig og energikrevende til å bli helt ok og noe jeg mestret godt)

b) Det er ikke alltid man er på et gitt sted av den grunnen man tror: For meg var Alternativmessen denne gangen først og fremst en anledning til å komme i kontakt med nye mennesker. Og dernest var det en invitasjon til å og begynne å forløse en energi jeg har båret i svært lang tid, nemlig syndebukkenergien.

For å avslutte med noen ord om denne rollen, som en offerenergi, ja, men av en spesiell type. Syndebukken er en særlig smertefull rolle, med en særlig stor mulighet til vekst og forløsning. Annette Laurenze Sunde skriver om Syndebukken i orakelkortene Sensitiv sjel:

“Syndebukken representerer såret som alle mennesker bærer i sitt indre, men som syndebukken mer enn noen andre blir projeksjonen på.”

Kan du som leser dette føle deg som en syndebukk i en del situasjoner?

Vit i så fall at du ikke er ansvarlig for andres følelser og handlinger, selv om de prøver å overbevise deg om det motsatte.
Du inviteres nå til å tre ut av vekten av det ansvaret som har blitt projisert på dine skuldre.
For vekten av alt du har båret har tynget deg med usanne tanker om hvem du er.
La dine sår bringe deg innover til din egen kraft, innover til din egen sannhet.

For kanskje er det å bli stemplet som en syndebukk, ikke det verste som kan skje oss, men i stedet den ultimate gave,

den ultimate transformasjonskraften

som kan hjelpe oss til å sette oss fri fra fortiden, og med det inspirere andre til å gjøre det samme?

For det er sånn traumearbeid funker, slik jeg ser det.
Når én forløser noe i seg, hjelper det andre mennesker å forløse det samme såret i seg selv.

 
Det er dette vi kan kalle
sommerfugleffekten.

PS: om du vil lære å skrive intuitivt og komme godt i gang med boken du bærer i magen, så vit at jeg nå, 22/4, starter et nytt åtteukers skrivekurs. Dette er så mye mer enn et vanlig skrivekurs. Dette er et kurs hvor du vil bli aktivert til å tre inn i din egen kraft og virkelig skrive frem den historien du bærer på - og som nå er klar til å bli til en bok. Du vil også lære om hvordan du kan gå frem for å revidere og publisere boken - så vil du etter hvert lande på hvilken publiseringsform og hvilket format som er riktig for akkurat din bok. Men bare det å skrive den har en enorm transformativ kraft. Ta kontakt på epost [email protected], på Messenger eller på DM på Instagram om du ønsker en avklaringssamtale for å vite om dette kurset er noe for deg. Mer informasjon om kurset her på min hjemmeside - under skrivekurs.